"Stormfulle høyder" - Emily Brontë

Når jeg først var ferdig med denne boken, var jeg veldig usikker. Jeg skrev en omtale, men fjernet da jeg plutselig ikke var enig det jeg hadde skrevet. Jeg synes først at boken var full av hat og ondskap og jeg likte den ikke så godt. Men dess mer jeg fikk tenkt over den og fordøyd det, fant jeg ut at jeg faktisk likte denne alikvel!

Boken handler hovedsakelig om to familier i Yorkshire, som bor på vært sitt gods. Den forlatte guttungen Heathcliff blir tatt inn på Wuthering Heights, der han får en vanskelig barndom etter Mr. Henshaw dør og sønnen Hindley blir overhode. Likevel blir han forelsket i datteren på gården, Catherine. Skammen ved å gifte seg under sin klasse og en stor missforståelse, gjør at Catherine gifter seg med Edgar Linton, sønnen på herregården Thruscross Grange.
Heathcliff forlater godset og blir borte i flere år. Når han kommer tilbake, er han fast bestemt på å hevne seg på begge familiene.
Etter kona til Hindley døde og Hindley ble en dranker, har Heathcliff tatt over Wuthering Heights. Han gifter seg med Isabella Linton, søsteren til Edgar og gjør henne gravid. Catherine blir også gravid med Edgar og føder datteren Catherine (jeg kaller Cathy som i boken, for å unngå misforståelser). Catherine den eldre dør i barselseng og Heathcliff blir enda mer sorgfull og bitter.
Mange år senere dør Isabella, og Heathcliff krever å få sønnen sin, Linton, til Wuthering Heights. Han tvinger Cathy til å gifte seg med Linton. Og når både Edgar og Linton dør, tilfaller Thruscross Grange også Heathcliff. Han har fått det som han vil og klart å ødelegge alle rundt seg.

Boken ender i midlertidig ikke så tragisk. En romanse mellom Hareton (Hindleys sønn) og Cathy oppstår. Når Heathcliff etterhvert dør av sorg over Catherine, har Hareton og Cathy giftet seg. Cathy hjelper Hareton med å lære han lesing og gjøre han mer dannet. Etter alle årene med hat og svik, ender alt godt.

Jeg var ikke så trollbundet og fascinert av Catherine og Heathcliff i begynnelsen, ikke før boken var lagt til side egentlig. Men innimellom må jeg si at jeg syntes synd på Heathcliff, enda så ond han er. Han blir behandlet fryktelig dårlig av mange. De er begge utrolig egoistiske og selvopptatte, og jeg må si meg enig med Edward i Twilight: Det hadde vært bedre om de hadde hatt en eneste positiv egenskap untatt kjærligheten til hverandre. Men Bella mener at det er nettopp det som er poenget, kjærligheten er deres eneste positive egenskaper.
Ellers er de karakterene som fanger meg like mye, om ikke mer, Cathy og Hareton. Jeg merker at jeg har mest sympati med Hareton, den glemte gutten som ingen bryr seg om og som har blitt en tøff bondegutt uten kunnskaper. Han er en uslepen diamant, som Emily heldigvis tar seg tid til å slipe på slutten.

Det man ellers skal være klar over når man leser denne boken, er at hun vi hører historien fra, Nelly Dean, farger historien med sine meninger. Hun er ingen helgen hun heller. Derfor er det viktig å lese mellom linjene.

Alt i alt, jeg likte boken. Historien sniker seg inn i underbevisstheten og blir sittende fast der lenge. Jeg merker at jeg snart har lyst til å lese boken igjen, bare for å få med meg mer denne gangen. Terningkast fem.